Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane har fått ny nettstad!

fylkesarkivet.no

Du er no på den gamle nettstaden og den vert ikkje lenger oppdatert med nytt innhald. Klikk på denne beskjeden for å besøke ny nettstad med siste nytt frå oss. Velkommen!

Møtet mellom kulturer: Splintene i Sogn og Fjordane

Møtet mellom kulturer: Splintene i Sogn og Fjordane

"Sigøinerleiren i Svelgen 1919". Fotograf: Ragnvald Oliver Riise
Kvar stammar eigentleg tatarane frå og kva levde dei av før i tida? Og korleis arta det seg når dei reisande tatarane møtte bøndene i Sogn og Fjordane? Denne artikkelen stod på trykk i Årbok frå Sogn i 2006. Publisert på fylkesarkiv.no med samtykke frå forfattaren, Marit Eide Utheim.

Tekst av Marit Eide Utheim. Først publisert i Årbok for Sogn 2006, s.33-41. Utgjevar: Historielaget for Sogn

Norge har aldri kunnet vise til et felles kulturelt landskap. Selv om Norge er blitt sett på som et homogent samfunn, har vi alltid hatt en samisk urbefolkning og etniske grupper som har atskilt seg fra majoritetsbefolkningen med et annerledes levesett og språk. Disse gruppene har først og fremst vært tatere, kvener, sigøynere og samer. At Norge ikke er et homogent samfunn har fått en ny oppmerksomhet og kanskje også blitt mer synlig i det nye etniske grupper har bosatt seg i landet. 

Mange ulike utenlandske grupper har gjennom historien slått seg ned i Norge. En minoritet kan forståes ut i fra tre grunnleggende kriterier. Viktig er gruppetilhørighet som baseres på felles språk, religion, og praktisering av skikker. Dernest må gruppen ha en viss størelse. Det viktigste synes likevel å være at selve begrepet assosieres til grupper som har og har hatt en mindre privilegert status (E. Opsahl, S. Sogner 2003). I denne artikkelen skal vi se nærmere på gruppen som av offentlige myndigheter ble kalt omreisende, tatere, fanter eller splinter. På Vestlandet ble gruppen gjerne kalt det siste. Den offisielle betegnelsen i dag er tatere. Denne gruppen med mennesker ble oppfattet som en etnisk minoritet i Norge. Taterne kom til Norge gjennom innvandring. Rasisme, etnisk diskriminering og til dels hardhendt assimilering fra myndighetenes side har vært ulike minoriteters skjebne. Hardest rammet var det seminomadiske romanifolket; vandriar eller reisende som gruppen betegnet seg selv. De reiste rundt i Norge og livnærte seg av ulike håndverk. I tillegg utførte de ulike arbeidsoppgaver som folk flest mente var urene. Eksempel på det siste var flåing av døde dyr. Det var ikke plass for taternes frie livsform i Norge på begynnelsen og midten av det forrige århundre. De var utsatt for forakt og forfølgelse, i århundrer hadde de unndratt seg landets lover og regler og det var vanskelig å kontrollere deres bevegelser. De motsatte seg den disiplin som et regelmessig arbeid krevde, snakket sitt eget språk og hadde en egen livsform. Toleranse for den ulikhet i levemåte som taterne som gruppe representerte eksisterte stort sett ikke. De ble sett på som mindreverdige og uønskete individer.

Hvor stammer taterne fra – hvem var de?           

Kan de betraktes som en egen etnisk gruppe eller var det marginaliserte nordmenn som ikke hadde annet valg enn å ta landeveien fatt? Det finnes fortsatt mange ubesvarte spørsmål når det gjelder taternes opprinnelse og vandringer gjennom tidene. Eilert Sundts (1817–1875) navn er uløselig knyttet til taterne. I den grad var han opptatt av fantesaken at det ble diskutert blant taterne om han ikke selv var født tater. Hvorfor skulle han ellers ha et så sterkt engasjement for saken? Sundt opererte med to kategorier tatere. Storvandrerne og småvandrerne, også kalt skøyere. Storvandrere, mente Sundt, var etterkommere av sigøynerne som opprinnelig kom til Europa fra India år 1400 og til Norge 100 år senere. Senere forskere bestrider dette. Gjennom slektskapsstudier viste de at reisende ikke kunne stamme fra sigøynere (R. Schlüter: 1993). Men flere teorier peker til India som opphavsland og at det finnes et slektskap mellom Indias eldste folkeslag dravidene og romanifolket (Fri som fuglen nr. 2/2004). Storvandrere reiste sammen med hest og karjol i store grupper og handlet med hester. Det het seg at de hadde overnaturlige evner og et eget hemmelig språk, romani som hadde slektskap til det indiske skriftspråket sanskrit. Storvandrerne hevdet selv de var fra Assara, et land øst for Russland. De skilte seg ut idet de hadde ansiktstrekk som fravek fra etniske nordmenn; gulbrun hud og svarte øyne og hår. (E. Sundt: 1852/1974). De reiste med hest og karjol først og fremst på Østlandet og Trøndelag. Småvandrerne eller skøyere var først og fremst fattigfolk fra Europa som grunnet kriger, nød, stigmatiserende erverv eller utstøtelse fra samfunnet, så seg nødt til å ta tiggerstaven i hånd og begi seg ut på vandring. Deres økonomiske erverv var blikkenslagerarbeid og finere håndverk som laging av vevskjeier, kammer, ur og instrumenter. Mange var også hesteskjærere. Tigging var utbredt. De snakket et oppblandet europeisk språk kaldt rodi, og skilte seg utseendemessig ikke så meget ut fra den norske befolkning. Det var denne siste gruppen som først og fremst reiste på Vestlandet, ofte med båter og ble kalt splinter. Gjest Bårdsen (1791–1849) fra Sogndalsfjøra satt, grunnet utbredt forbrytervirksomhet, lenge som fange på Akershus festning slaveri. Under oppholdet ble han kjent med tatere og fikk kunnskap om deres hemmelige skikker og språk. Dette skriver han om i sin selvbiografi og han har i tillegg en ordliste med taternes språk i boken. Han innleverte også en større ordfortegnelse til kommandanten på fantespråket mens han satt inne. Den ble først lite påaktet, men fikk siden større betydning. Eilert Sundt var en av de som lærte språket på grunn av Gjest Bårdsens nedtegnelser (E. Sundt:1852/1974)

Hva levde taterne av?         

Hvordan fikk taterne et utkomme? Det var jo ikke slik at de bare tigget når de kom til gårdene og spurte om å få overnatte. Selv om ryktet sa at taterne var arbeidsky og ikke ville arbeide så hadde de sine erverv som de arbeidet med. Bøndene forsto seg på ikke på taternes annerledes livsførsel og yrker. Taterne var kjent for å være flinke hestekarer. De gjeldet hester og på markeder var det som oftest taterne som sto for slike inngrep. Hestedoktor kalte mange seg. Men de flådde også døde dyr og ble derfor sett på som urene. Bonden selv ville ikke flå et dødt dyr. Mange tatere var også dyktige hovsmeder. Handel med hester var også en beskjeftigelse taterne drev med, men dette forekom mest på Østlandet og i Trøndelag. Taterne drev med mange ulike håndverk og de var dyktige. Deres arbeid var ikke synlig for den bofaste befolkningen på samme måten som bondens slit. I bondesamfunnet på 1800tallet var hardt arbeid og slit en Guds gave og den annerledes livsformen som taterne representerte ble som oftest sett på med mistenksomhet. Splintene som reiste på Vestlandet var eksperter på blikkarbeid. De laget bøtter av sink, brødbokser, takrenner, melkespann og mye annet kjøkkenutstyr. Disse tingene hadde de med i båtene og solgte til bøndene. Mange tatere var også dyktige knivmakere og urmakere.

Når splintene kom med båtene sine inn fjordene i Sogn og Fjordane var det kvinnene som sto for den første kontakten med gårdsfolket. På samme tid var det kona på gården som oftest tok imot fremmedfolket. Mange kvinner av taterslekt hadde god kjennskap til urter og helbredende planter. De bar derfor med seg remedier av ulikt slag og det het seg at de kunne helbrede sykdom både på krøtter og husfolk. Men det var nok mer enn en bonde som var redd for at de også kunne det motsatte av å helbrede – nemlig å bruke skademagi hvis de ikke fikk det som de ville. Så det var best å vise velvilje. Mange kvinner kunne spå ved å lese i hånden eller kaffegrut. Kvinner laget korger, vevde ullbånd, de strikket og broderte. Alt ble solgt på gårdene. Som bytte fikk de mat, ullgarn og overnatting.

Et av de største taterfølgene på Vestlandet var Børefølget som hadde vinterbosted i Vik i Sogn. Vik var tilholdsted for mange tatere på slutten av 1800tallet. Der bodde de om vinteren og produserte varer som de reiste innover fjordene med og solgte i sommerhalvåret. Det sies at Børefølget ble godt mottatt overalt enten de kom til Lærdal eller Luster. Mennene i følget var smeder, hesteskjærere, sadelmakere, urmakere, rosemalere, og felemakere. Splintebåten kastet anker i fjorden og rodde inn mot land i prammer fullastet med varer. Og så var handelen i gang. Børefølget reiste til den minste lille avkrok i Sogn. Det sies også at Børe selv var en stor personlighet som likte en god diskusjon enten det gjaldt astrologi eller religion (T. Gotaas:2000). I 1972 ble Jørgen Larsen i forbindelse med sin 80 års dag intervjuet i «Haugesund Dagblad». Han forteller at han ble født på en fjøslem i Kyrkjebø i Sogn, men at foreldrene etter hvert flyttet til Vik. I voksen alder flyttet han til Sørhaug i Haugesund. «Merkelig nok», forteller han, «var det en hel liten taterkoloni i Vik. En skjønn bygd i en vakker fjord». Bestemoren var BøreMarthe og faren ble kalt Børe. Derfra kommer navnet Børefølget. Fra slutten av oktober til begynnelsen av april bodde de fast i Vik. I familien var det både smeder, hesteskjærere, blikk og kobberslagere, rokkemakere, rosemalere, gyldenlærkunstnere og urmakere. Om vinteren laget de kniver, ljåer, melkespann, kaffekjeler, lykter og vakre gjenstander som lysestaker av messing og kobber. Børefølget var et stort taterfølge og mange yrker var derfor representert, noe som var vanlig. Sognefjorden var vår- og høstarbeid. Når våren kom lastet de alle tingene i storbåten og så seilte og rodde de inn til Luster og Lærdal. Sørsiden inn og nordsiden ut. Jørgen Larsen forteller at han kjenner hver grend i hele fjorden. Sommeren seilte følget ned til Stavanger og opp til Ålesund. Jørgen Larsen ser tilbake på en tid som var preget av hardt arbeid, men også en opplevelse av frihet. «Vi var vår egen lykkessmed. Vær så god livet er ditt» (Haugesund Dagblad: 26. februar 1972). Intervjuet med Larsen er fascinerende lesning. Det forteller om en livsform og en kultur som nå er historie.

Det var flere fargerike splinter i Vik – blikkenslager Bernhard Olsen f. 1883 og kona Annika av Byrislekten. De livnærte seg av det far og sønnen Alfred laget som blikkenslagere. Som vanlig var det kvinnene i slekten som for rundt og solgte varene. Bernhard og sønnen gikk etter hvert inn i Frelsesarmeen og hjalp til på møter og søndagskolen. Familien bodde på Øyri og flyttet til Bergen i 1938 (Vik Årbok 1996, Pridlao:1/1989). Mens Børefølget bodde vinteren i Vik bodde Byre-Lars og Byre-Marta om vinteren i Bergen, men reiste til Vik om våren. De kom med jekter og reiste igjen først sent på høsten. De hadde husvære i nøstet til Åker-Ola og det er kjent at Byre-Marta var flink til å lage naturmedisin og at hun kunne kurere både mennesker og dyr for sykdommer. Hun var særlig flink til å få sår til å gro (Pridlao:1/1989). Bokseren Ole «lukkøye» Clementsens oldefar Klemmert Olsen f.  1866 kom til Vik sammen med kona Maren Marie Nilsdottir i 1924. De kom fra Bohuslän i Sverige. Som så mange andre tatere livnærte de seg som blikkenslagere, men Klemmert drev også handel. Klemmert Olsens sønn Anton Carl flyttet siden til Stavanger (G. Balvoll: 2004, Pridlao 1–1989).

Fortellingene om splintene i Vik føyer seg inn i det mønsteret som trer frem når en leser om «buroens» og taternes fortellinger om hverandre. Det er hele tiden snakk om et møte mellom de fastboende som har sin livsform og tatere som har en annen livsform, andre yrker og i mange tilfeller andre væremåter. Møtet viser til en relasjon, men en relasjon som ikke er uproblematisk. Utskrift fra kommunestyret for Vik Sokn 19. mars 1885 –vitner om det:

«Det henstilles til Almenningens bestyrelse at holde møde med de øvrige Grundeiere på Stor- og Lille Øren for at faa ordnet Forholdene med Hensyn til Omstreifere der nu huses mer end tilbørligt der» (Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane).

Det er ingen tvil om at det har bodd tatere i Vik i flere hundre år. De leide husvære på Øyri og drev sin virksomhet derfra. Den ovennevnte protokollførte uttalelsen tyder på at medlemmene i Vik kommunestyre er bekymret. Bønder som leier ut til taterne må besinne seg. Men hva var grunnen til en slik advarsel? Fattiglovene av 1845 og 1863 var et uttrykk for det kommunale selvstyre i Norge. Det var kommunene som var ansvarlig for fattigstellet og som måtte bære de økonomiske byrdene. Heimstadretten til den enkelte sto fast. Det var altså kommunene som måtte yte økonomisk hjelp til fattige i kommunen, også der hvor den fattige flyttet til en annen kommune gjaldt heimstadretten. Heimstadrett ble opparbeidet på 2 år fra en var 15 til 63 år. Barn arvet foreldrenes rett til de var 15 år. I Vik var det et problem at nye fattige slo seg ned på Vikøyri og kunne gjøre krav på fattighjelp etter 2 år. Tatere og utlendinger som slo seg ned på Vikøyri hadde ikke heimstadrett, derfor dekket staten halvparten av utgiftene mens kommunene måtte svare for halvparten (G. Yttri: 2002). Det er klart at kommunene var redde for å få økte utgifter til fattigstell. Økte utgiftene til de fattige ville det gå ut over andre kommunale oppgaver. Ovennevnte protokoll fra Vik kommunestyre må også sees i dette lyset.

Det var ikke bare i Vik det bodde tatere i deler av året. Det samme gjaldt for alle bygdene i Sogn, men Vik peker seg spesielt ut.

Taternes møte med bøndene          

Det er ikke tvil om at taterne sto utenfor samfunnet. Den norske bonde var konservativ, det som talte var ætt og gard. Taternes livsførsel, den stadige reisingen, de «uærlige» yrkene og tiggingen vakte mistro og negative følelser hos bøndene. Folk flest følte seg truet og lite tilpass av det fremmedartede: deres støyende vesen og hemmelige mystiske skikker en bare unntaksvis fikk et glimt av og som skapte uro. Det var hedninger som flakket om og skikkene deres ble oppfattet som hedenske. Ikke minst tiggingen – det økonomiske aspekt vakte uro. Hadde ikke bygdefolket nok med sine egne fattige? Disse fremmede fattiglemmene som kom overraskende på, plutselig var de der og ofte i store flokker. De vakte frykt, men også medfølelse. Rakel Viken (f. 1891) fra Jølster forteller i minneoppgavene fra 1964 følgende:

«Det kom ofte tatere til gards, og når dei kom seint om kvelden hadde ikkje mor hjarte til å jage dei, so då var det å bere inn halm og lage sengjar i golve. Vi born tykte det var artigt både å sjå og høyre dei. Ei kjæring var so flink å strikke, det gjekk så fort, ho kasta tråden på vinstre tommelfinger og fingrane gjekk som trommestikker. Eg sto bak ryggen og såg væl etter og lerde kunsten».

Men det er ikke alle som satte pris på taterne når de kom til gards, ofte ble de jaget vekk – selv mitt på vinteren. Peder Rasmussson Aaland (f. 1891) fra Innvik i Nordfjord forteller om sin morfar:

«Han var «hestekar», bygdevaktar eller bygdelensmann eller «ståtarkonge». Det var ein modig mann som det sto respekt av, og det var truleg difor han fekk den sure jobben å vera bygdevaktar i Randabygda. Lensmannen i Innvik budde i den tida på Faleide, og dit var det 24 km. sjøveg. Difor måtte ein ha ein bygdelensmann i Randabygda. Han var då som en politimann i bygda, tok seg av rekarpakk og splintepakk og skyste dei ut av byga, og held orden.»

Så splintene ble jaget fra sted til sted. Ståtarkongen var en mann taterne fryktet. Han hadde myndighet til å vise taterfølgende bort og gjøre tilværelsen vanskelig. Ståtarkongene ble innsatt i bygdene fra begynnelsen av 1700-tallet og påbudet om ståtarkonge ble opphevet i 1803 og gjort om til en frivillig ordning. Ståtarkongene var utrustet med politiskilt og ulike våpen og hadde som fremste oppgave og jage taterne fra bygda. Den frivillige ordningen var i full funksjon til 1920 og lengre (R. Schlüter: 1993). Følgende historie bekrefter dette. I 1920 kommer det en regning til Lærdal kommune fra Gulen. Den gjelder skyss av hesteskjærer J. Grevle med kone og fem barn ut av distriktet. Familien var hjemmehørende i Lærdal og Lærdal kommune måtte betale de kostnader som var forbundet med å skysse familien ut av Gulen kommune (Fylkesarkivet k.85 o.10). I Gulen fikk de ikke være. De kunne bli boende der, opparbeide seg heimstadrett og derav gjøre krav på fattigforsørgelse. Dette var det om å gjøre å unngå. Det var ikke enkelt å ferdes på landeveien og livnære seg for taterne. Bak støyen og uroen, tigging, flikking av kjeler, gjelding av hester og spådomskunster, må man spørre seg om de ikke også var redde, utrygge, og sov de ikke alltid med klærne på for på kortest mulig varsel å kunne bryte opp og flykte? Bitende kaldt kunne det være, gamle og småbarn, stadig på reise. Ståtarkongen eller fantefuten hvis oppgave det var å jage taterne videre, vekk fra bygdene de var i og inn i neste, kunne av bygdefolket også bli sett på med mistro av bøndene. Han som så ofte måtte ha kontakt med taterne kunne han ikke bli smittet av deres væremåte og livsførsel?

Men på mange gårder ble taterne tatt godt imot. De kunne fortelle nytt, de var flinke hestefolk og det het seg at de både kunne kunsten å helbrede, men også å kaste trolldom over dyr og mennesker. Derfor var det når alt kom til alt best å holde seg inne med taterne. Bøndene hadde all grunn til å være redde for skademagi. Nød og fattigdom sto for døren hvis buskapen ble syk og ikke lenger ga det utkomme man regnet med. Bergitt Villesvik f.1903 fra Gulen forteller om sitt møte med taterne:

«Eg trur det var splintane som for rundt om sommaren og selde zinkbytter. Dei var så hage med loddebolten. Mannen sat ned ved sjøen og arbeide medan kvinnfolka og ungane kom opp og bad om mat. Eg veit at eg tykte det var rart at mor gav splintungane kaker med både smør og rjome på, det fekk aldri vi.»

Her reflekter Bergitt Villestad over det faktum at barna til splintene ikke bare fikk mat, men også bedre mat enn barna på gården fikk. Husmor på gården og mor til Bergitt har nok hatt et godt hjerte og sett at disse barna trengte litt ekstra.

Eldrid Eimhjellen Hjelmeland f. 1908 i Naustdal forteller også om sitt møte med tatere:

«Ein dag kom ein heil del tatere inn på kjøkenet og spurde om dei kunne få koke kaffi. Jau, det kunde dei – so snudde den unge kona seg: «Du har vel ikkje litt smør?» Eg er glad att eg tok fram ein halv kilo og gav ho. Ho hadde små born. Eg mangla ikkje smør under heile krigen».

Disse minnene fra Sogn viser at det også var hjertelag blant bøndene. Splintene ble i hovedsak sett på med mistro fordi de ikke var bofaste og arbeidet deres ikke var synlig på samme måte som den bofaste bonde. Man spurte seg om de ikke var for lettlivete, det var ikke nok alvor og de forholdt seg ikke til samfunnets normer og regler. Ikke var barna døpt, ikke konfirmert og ikke giftet de unge seg i kirken. De var altså hedninger og på den måten sto de utenfor det menneskelige, sosiale og kristne felleskap. Fortellertradisjonen om taterne viser at det er en klar motsetning mellom de som befinner seg innenfor det kristne og sosiale fellesskapet og de som sto utenfor. Det var en klar grense mellom den reisende fant og den fastboende bonde. Prestene var bekymret for at taterne ikke kristnet sine barn og at de heller ikke ble konfirmerte. Presten G. Heiberg uttrykker denne bekymring i et brev fra Sogndahls Prestegaard ll. november 1768 til Yttre Sogns Sorenskriverie. Her skriver han om tre søsken, Kari, Inger Eliæsdatter og Isaach Eliæssønn, alle bosatte i Sogndalsfjøra. Far var hesteskjærer og kjeleflikker. Presten prøver gjennom formaning å overtale de unge til å gå til undervisning i den hensikt å bli konfirmert, men hans bestrebelser var forgjeves. Dette var en stor slekt med forgreininger til Vik, Sogndal, Årdal, Høyheimsviki, også kalt fanteplassen i Luster kommune. (Fylkesarkivet, k. 69 o. 27, L. Øyane: 1987). Men å bare fokusere på motsetninger vil være galt. Taterne brakte med seg kjærkomne varer til bøndene, de hadde nytt å fortelle, mange var dyktige felespillere og de skapte liv og røre i en ellers forutsigbar hverdag. Møtet mellom bonden og tateren er preget av ambivalens. Det går ikke an å si at møtet var hjertelig, men de trengte hverandre og flere fortellinger viser at mange barn gledet seg over møtet. Taterne ble mange steder vel mottatt og deres tjenester og varer var velsette.

I 1845 ble det foretatt en folketelling av taterne. Det ble talt 1145 tatere i 223 reisefølger (T. Gotaas: 2000). I 1896 meldte presten Jacob Walnum fra Leikanger til Stortinget at det var 4400 landeveisfarere i Norge (K. Kjeldstadli: 2003). Tallmessig representerte ikke taterne mange, men i den nasjonalromantiske periode i norsk historie (1840–1905) hvor identitet, språk og kulturelle røtter tilbake til middelalderen var viktig å påvise og hvor den bofaste bonden ble utropt til det nasjonale ikon, skilte taterne seg ut gjennom livsførsel og skikk, språk og utseende. Det var viktig for myndighetene å få kontroll med gruppen. Dette gjorde de ved ulike tiltak som skulle få taterne bort fra den nomadiske livsførsel. Norge var inne i en moderniseringsprosess og de mange tjenester og varer som taterne tilbød kunne bøndene etter hvert kjøpe andre steder. Behovet for deres tradisjonelle yrker var altså minkende. En rekke tiltak ble satt i verk for å få taterne til å innse at flid, arbeid og bofasthet var selve grunnpilarene som velstand og et sivilisert folkeferd hvilte på. Et hjem kunne ikke være en kjerre og en landevei. Et hjem var knyttet til et sted, til hus og grunn. Problemet var at for taterne var aldri bofasthet et brennende ønske eller et mål. «Å hjelpe» taterne med ulike tiltak skulle derfor vise seg å bli vanskelig. Et tiltak som Eilert Sundt hadde stor tro på var tvangsarbeidshus. Der skulle taterne sosialiseres til det norske samfunnet. Taterne skulle så å si behandles til bofasthet og «norskhet». Man tenkte seg en integrasjon av taterne som var helt på storsamfunnets premisser. Barna skulle døpes og konfirmeres og de voksne skulle bli lovlig gift. Gjennom de gleder bofasthet uten tvil ville avstedkomme skulle den smittsomme fantevei ikke lenger fremstå som attraktiv. Barn ble satt i fosterhjem for å sosialiseres til norsk væremåte og flere tatere fikk økonomisk understøttelse gjennom det såkalte «fantefondet» som ble opprettet gjennom årlige bevilginger gitt av Stortinget nettopp i den hensikt å behandle taterne vekk fra egen kultur og levemåte. De skulle så og si «reddes» tilbake til samfunnet. Gjennom hardt arbeid, bibellesning og mulighet til fast bosetting ville taterne etter hvert bli sosialisert inn i det norske samfunn. Arbeidet, mente Sundt skulle ikke betraktes som straff, men som en kur. På samme måte som man kurerer mot sykdom, skulle hardt arbeide kurere mot arbeidsskyhet som Sundt mente taterne led av (E. Sundt: 1852/ 1974). Skillet mellom tater og buro (bonde) mellom det uvørne, frie og autonome liv og bondens tradisjonelle jordbundne liv måtte oppheves.

Denne oppgaven var ikke så enkel. Resultatet viser at taterne ikke så lett lot seg overbevise eller «behandle» inn i det norske samfunnet og i tråd med nedslående resultater opphørte også i 1869 Stortingets bevilgninger til saken. Taternes sak var likevel ikke glemt eller oppgitt.

Myndighetene strammer sitt grep om taterkulturen:

Jacob Walnum (1851–1925) tilhørte den kjente prestefamilien Hersleb. I 1893 var Walnum sogneprest i Leikanger hvor han hadde vært med på å bygge et hjem for foreldreløse barn. Hans engasjement for «tatersaken» var glødende. Han var generalsekretær i «Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet» som ble startet i 1897. Walnum foreslo å opprette barnehjem for barna og arbeidskoloni for de voksne. Hans slagord var: «berger du barna, berger du slekten.»          

Denne foreningen ble senere til organisasjonen «Norsk misjon for hjemløse» og oppgaven var som før å sosialisere taterne inn i norsk kultur og levemåte ved å tvinge dem til å bli bofaste og ha fast arbeide. Med andre ord det vi i dag kaller tvangsassimilering. Den viktigste strategien for å nå dette målet var å fjerne barna fra foreldrene. (T. Gotaas:2000). Walnum rettet etter hvert all sin oppmerksomhet mot taterne og der hvor Sundt ville «behandle» var Walnum en mer utilslørt tilhenger av tvang. Sundt hadde i stor grad rettet tiltakene mot «helbredelse» av voksne tatere, mens Walnum gjennom tatermisjonen rettet tiltakene mot barna. Vergeråds som ble vedtatt 6. juni 1896 og løsgjengerloven av 1900 gjorde det atskillig lettere for Walnum og misjonen å gjennomføre sine planer. Med kommunale nemnder hvor prestene satt som formenn og hvor taternes levemåte og skikker ble sett på som lite egnet for oppdragelse av barn, var det ikke vanskelig å få nemndene til å bestemme at barn av tatere måtte bortsettes til fosterforeldre, adopsjon eller barnehjem. Målsettingen var tosidig: barna skulle reddes fra taterveien ved å bli skilt fra sine foreldre og samfunnet ble reddet fra den fremtidige taterplagen som barna på sikt ville representerte. Barnehjem, i alt fem, ble bygget og finansiert i stor grad gjennom misjonsvirksomhet, basarer og utlodninger og ellers gjennom private gaver. Det er antatt at Misjonen tok så mange som mellom 1000 og 1500 barn fra foreldrene mellom 1900 og 1989.

I perioden 1914–1950 var gjennomsnittsalderen for barna som ble plassert i barnehjemmene mellom to og tre år. Det var om å gjøre å få tak i barna før de hadde fått smak på livet langs landeveien. (T. Gotaas: 2000). I barnehjemmene skulle barna lære å ta avstand fra sin egen kultur og språk – de ble advart og skremt. Det kunne gå så langt at barna ble livredde når de så et taterfølge (Ibid: 2000). Et stort antall barn ble adoptert eller satt i fosterhjem. Mange barn kan fortelle om lite mat og lite kjærlighet både i barnehjem og fosterhjem. Besøk av foreldre var ikke tillatt og slik ble slektsbånd revet over, ofte for godt. I 1908 ble Svanviken arbeidskoloni på Eide i Nord-Møre åpnet. Målet var å få romanifolket til å være på arbeidskolonien slik at de kunne lære å bli norske borgere. Her kom løsgjengerloven godt med. Romanifolket ble plassert på Svanviken ofte under store protester. De måtte bli kvitt sitt «tatergemytt». Regelmessig arbeid, tro på en Gud og bofasthet ville til slutt føre til det ønskete resultat. Misjonene mente at vandrelysten var arvelig – derfor ble alle slekter av romanifolket registrert. Det ble opprettet et eget taterarkiv og var man først registrert i arkivet var det vanskelig å komme ut av det.

Sterilisering av kvinner var et annet virkemiddel i et forsøk på å «frelse» taterne fra deres egen kultur. Resultatet var en nesten fullstendig utryddig av en livsform.

Slik sett føyer Norges behandling av minoriteter seg inn i en felles europeisk kulturarv. Det ideologske grunnlaget for en slik behandling av etniske minoriteter var ideer som stammet fra den genetiske arvelære (Johann Gregor Mendel 1822–1884) og evolusjonistiske teorier framsatt av Jean Baptiste Lamarck (1809). Hans teorier sier noe om at alle menneskeraser representerer ulike stadier i en utvikling fra primitiv til mer utviklet og at evolusjonens høydepunkt var den hvite rase. Teorier om raserenhet og faren ved raseblanding ble fremsatt. Alt ved mennesket var biologi og uønsket atferd ble sett på som arvelig. Rasehygiene var svaret på problemet; man burde velge vekk mindreverdige individer som ikke egnet seg til forplanting. Dette var ideer som til dels fikk stor gjennomslagskraft i Europa i mellomkrigstiden. I Norge vedtok vi steriliseringsloven i 1934. Steriliseringsloven var sterkt knyttet opp til den ovennevnte diskusjon – gjennom sterilisering var det mulig å redusere degenererte raser. Arvelære og rasehygiene var altså ideer som også fikk tilhengere i Norge fra tidlig på 1900 tallet. (O.Christensen:2001).

Det var en ung kvinne, regissør og skuespiller Vibeke Løkkeberg som fikk debatten om taterne til å blusse opp igjen. I 1973 laget hun en dokumentarfilm om Svanviken arbeidskoloni. Filmen ble sendt i beste sendetid på NRK og sjokkerte seere reagerte. Dette var et gjemt kapittel i norsk historie og det ble stilt spørsmål om storsamfunnet hadde rett til å utrydde en livsform og en kultur slik som filmen viste (T. Gotaas:2000). Det er allikevel ikke tvil om at noen av myndighetenes tiltak, urimelige harde som de i ettertid kan virke, for en del ble et alternativ til en levemåte som gjorde at taterne på grunn av manglende skolegang og opplæring sakket bakut i konkurransen om et levebrød og et rimelig godt liv. Norge var inne i en moderniseringsprosess og bondesamfunnet var endret. Romanifolkets livsform og kultur ble også endret både utenfra og innenfra. På 1970-tallet var det ikke lenger splintebåter å se på Sognefjorden. Den tid var forbi. I 1995 ble Romanifolkets Landsforening stiftet i Solør og en langsom oppreising og anerkjennelse av taternes kultur har de siste tiår funnet sted. Spesielt synes det å være en nyvakt interesse for taternes håndverksprodukter. Under et foredrag 3. september 2006 i Villa Stenersen i Oslo kunne journalist og kunstkritiker Ingar Kollien opplyse at lysestaker laget av tater-Milla blir i dag solgt på auksjon og oppnår høye priser. De er spesielle og meget fint laget. Jørgen Larsen fra Vik, senere Sørhaug laget flotte messinglysestaker som i dag knapt er å få tak i. Det heter seg at Kirsten Flagstad aldri dekket bord uten skinnende lysestaker som Jørgen hadde laget. I Blaker Meieri (kunstgalleri) som ligger ved Glomma har kunstneren Guttorm Guttormsrud valgt å stille ut håndverk laget av tatere. Dette kaller han hverdagens kunst og viser derved at skillet mellom kunst og godt produserte hverdagslige bruksting laget innenfor en lang tradisjonslinje ofte er tilfeldig. Disse eksemplene viser at det er en ny interesse og forståelse for taternes kultur, kunnskap og det arbeid de utførte.

Etterord         

Statsminister Kjell Magne Bondevik uttalte i [2004]: «Romanifolkets historie er ikke noe norske myndigheter har grunn til å være stolt av. Den omhandler tvangssterilisering, tvangsplassering av barn i fosterhjem og -kriminalisering av romanifolkets livsform. Politikken som har vært ført har bidratt til å undergrave romanifolkets levesett og kultur, og har ført til at mange selv i dag ikke ønsker å vedkjenne seg sin identitet og kulturbakgrunn. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk opprør med tidligere tiders politikk overfor gruppen, og ba i 1998 offisielt om unnskyldning for de grove overgrep romanifolket ble utsatt for.»

Litteraturliste:

  • Aschehoug og Gyldendals Store Leksikon, 1995.
  • Balvoll; G, 2004: Gards- og ættesoge for Vik i Sogn. Hefte 3.
  • Vik Lokalhistorisk Arkiv.
  • Christensen,O, 1997: Diskriminering og rasisme. i: Hylland Eriksen, T (red.) Flerkulturell forståelse. Tano Aschehoug.
  • Gotaas, T, 2000:Taterne livskampen og eventyret, Andresen & Butenschøn.
  • Kjelstadli,K,2003: Norsk innvandring i 1100 år. 900-2000 i: Kjelstadli,K, (red.) Norsk innvandringshistorie 1–3. Pax Forlag A/S, Oslo.
  • Opsahl, E, og Sogner, S, 2003: I kongens tid 900–814 i: Kjelstadli,K, (red.) Norsk innvandringshistorie 1–3. Pax Forlag A/S, Oslo
  • Sundt, E: (1952/1974: Fante- eller landstrygerfolket i Norge. Verker i utvalg, Gyldendal Norsk Forlag
  • Schlüter, R, 1993: De reisende. En norsk minoritetshistorie og kultur. Ad Notam Gyldendal
  • Utheim, M. Eide, 1992: Møte mellom kulturer: Fortellertradisjon om taterne. Mellomfagsoppgave UiO. Upublisert.
  • Yttri, G, 2002: Fattigstellet i historisk lys – glimt frå armoda i Vik på slutten av 1800-tallet.
  • Pridlao 2/2002
  • Øyane, L. E, 1987: Gards- og ættesoge for Luster kommune. Bok III, Luster kommune.

Muntlige kilder:

  • Minneoppgavene I manns minne (1964) og Fra By og Bygd (1981). Disse nedtegnelsene er egenskrevne livshistorier fra personer over 67 år i to nasjonale skrivekonkurranser for eldre. Hovedsaklig omhandler oppgavene perioden fra 1880–1930.
  • Historien om Byre-Lars og Byre-Marta er fortalt av eldre på Vangsnes til Pridlao 1/89.
  • Intervju med Jørgen Larsen sto i Haugesund Dagblad 26. februar 1972.

Andre kilder:

  • Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane – arkiv k. 85 o. 10, k. 69 o. 27 og kommunearkivet fra Vik kommune.

 

Del artikkel

Del sida

Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, Askedalen 2, 6863 Leikanger, Norway Tlf +47 57 63 80 00 - Faks +47 57 65 61 01 postmottak.sffarkiv@sfj.no
Login